Vassdragsreguleringsloven og plan- og bygningsloven regulerer ulike, men nært sammenvevde aspekter ved inngrep i norske vassdrag. Samspillet mellom lovene dreier seg i hovedsak om avgrensningen mellom det statlige konsesjonssystemet og kommunenes planmyndighet etter plan- og bygningsloven. Lovene er også tett knyttet sammen i utredningsfasen, der reglene om konsekvensutredninger legger viktige føringer for både planprosesser og konsesjonsbehandling.

Vannressursloven oppstiller rammer for konsesjonsfrie tiltak og betingelser for konsesjon til nye inngrep, men loven har ikke etablert noe eget, fullstendig planadministrasjonssystem. Derimot er plan- og bygningsloven sektorovergripende, og dekker også areal- og ressursdisponeringen av vannflaten, vannmassene og/eller bunnen av vassdraget.

Skogbrukslova og plan- og bygningsloven regulerer i stor grad de samme arealene, men ivaretar ulike hensyn. Plan- og bygningsloven fastsetter de overordnede rammene for arealbruk og utbygging, mens skogbrukslova regulerer forvaltningen og driften av skogen, med vekt på verdiskaping, foryngelse og miljøhensyn. Skogbruket må derfor utøves innenfor rammene av gjeldende arealplaner.

Konsesjonsloven og plan- og bygningsloven utgjør to av kommunens viktigste og mest inngripende styringsverktøy i lokalforvaltningen. Begge lovene ivaretar ulike samfunnshensyn, men berører og overlapper hverandre direkte i spørsmål som gjelder bosetting, næringsutvikling i landbruket og vern av arealressurser.

Jordlova styrer bruken, vernet og disponeringen av landbrukets produksjonsarealer. Loven krever en aktiv landbruksforvaltning som skal sikre en rasjonell eiendomsstruktur og ivareta landbruksinteresser tidlig – særlig gjennom arealplanprosesser etter plan- og bygningsloven. I enkeltsaker gjelder loven primært ved behandling av omdisponering og deling.