Kommuneloven og plan- og bygningsloven utfyller hverandre i den daglige kommunale virksomheten. Plan- og bygningsloven bestemmer hvilke planer og vedtak som kan treffes, mens kommuneloven regulerer hvordan sakene behandles politisk. Regler om møteoffentlighet, innkalling, habilitet, vedtaksførhet, fjernmøter og internkontroll følger kommuneloven og gjelder direkte ved behandling av arealplaner og byggesaker.
Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) er den sentrale saksbehandlingsloven i norsk forvaltning. Loven skal bidra til forsvarlig saksbehandling, riktige avgjørelser og ivaretakelse av borgernes rettssikkerhet. Den inneholder blant annet regler om habilitet, veiledningsplikt, utredningsplikt, partsinnsyn, begrunnelse, klage og omgjøring av vedtak.
Forvaltningsloven og plan- og bygningsloven virker sammen i kommunens behandling av plan- og byggesaker. Forvaltningsloven gir de generelle saksbehandlingsreglene, mens plan- og bygningslovens særregler tilpasser og går foran disse. Arealplanlegging følger et omfattende særskilt system, mens forvaltningsloven har en mer direkte rolle ved behandling av enkeltvedtak.
Innføringen av EUs reviderte avløpsdirektiv i norsk rett gir vann- og avløpssektoren de største utfordringene på flere tiår. Direktivet stiller de samme kravene om sekundærrensing til små kystsamfunn ved strømsterke fjorder som til tettsteder ved langt mer belastede vannforekomster i Europa, selv om mange kommuner har regnet med at dype fjorder tåler utslippene uten vesentlig miljøskade. Det har skapt debatt om dette er en nødvendig miljøinvestering, eller om kostnadene enkelte steder blir for store sammenlignet med miljøgevinsten.
Kravene blir et tungt løft for kommuner og abonnenter, men gir samtidig et stort og langsiktig marked for bygg-, anleggs- og rådgiverbransjen – på toppen av et allerede omfattende investeringsbehov i sektoren.
Forurensningsloven og plan- og bygningsloven regulerer ulike sider av samme sak. Plan- og bygningsloven fastsetter rammene for bruk og vern av arealer og for lokalisering av bebyggelse, anlegg og virksomhet, mens forurensningsloven pålegger den ansvarlige å unngå og begrense forurensning. Et vedtak etter den ene loven erstatter derfor som hovedregel ikke nødvendige avklaringer etter den andre.
