Forholdet mellom naturmangfoldloven og plan- og bygningsloven er et av de mest dynamiske og konfliktfylte områdene i norsk forvaltningsrett. Der plan- og bygningsloven i stor grad er prosessuell og gir kommunene vidt skjønn til å balansere utbyggingsinteresser mot vern, stiller naturmangfoldloven materielle krav og absolutte skranker for å ivareta naturverdier. Dette innebærer ofte en lang prosess for samordnet saksbehandling i forbindelse med verneprosesser.

Strandsonen langs sjøen er vernet gjennom det nasjonale 100-metersbeltet, jf. plan- og bygningsloven § 1-8 andre ledd. Innenfor denne sonen gjelder som hovedregel et byggeforbud, begrunnet i hensynet til naturvern og allmennhetens tilgang til kysten. Likevel viser nasjonale tall at dispensasjoner er blitt et utbredt unntak fra hovedregelen: I enkelte år har mellom 80 og 88 prosent av alle dispensasjonssøknader i strandsonen blitt innvilget.

Til tross for lovendringer som skulle stramme inn dispensasjonspraksisen, har konflikten mellom nasjonale vernehensyn og lokalt selvstyre tiltatt. I Agder opphevet Statsforvalteren et kommunalt vedtak som ulovlig gjennom lovlighetskontroll, noe som utløste sterke reaksjoner fra flere ordførere på Sørlandet. Debatten fikk også politiske følger: I april 2026 vedtok Stortinget å be regjeringen begrense Statsforvalterens adgang til å overprøve lokale planer og dispensasjoner som ikke berører klare nasjonale eller regionale interesser.

Forvaltningen av norsk kystsone er preget av et komplekst samspill mellom plan- og bygningsloven, som styrer den overordnede arealbruken, og akvakulturloven, som legger til rette for en lønnsom og konkurransedyktig akvakulturnæring innenfor rammen av en bærekraftig utvikling. I sentrum står lokalpolitiske ønsker om vekst, som må balanseres mot nasjonale krav til naturmangfold, miljømål og kulturminnevern.

Veglova og plan- og bygningsloven regulerer ofte de samme fysiske tiltakene, men fra ulike perspektiver. Plan- og bygningsloven fungerer som den sektorovergripende rammen for all arealdisponering, veglova ivaretar de tekniske og forvaltningsmessige sidene ved vei – som trafikksikkerhet, veigrunn, avkjørsler og byggegrenser.

Oreigningslova av 01.07.1960 gir generelle hjemler for ekspropriasjon av grunn til offentlige formål. Sammen med plan- og bygningsloven danner den rammene for ekspropriasjon og arealforvaltning i Norge, og gir det offentlige adgang til å ekspropriere privat eiendom for samfunnsmessige formål mot full erstatning.